Det er noe med de lune vikene og nærheten til de gode fiskeplassene som har gjort at mennesker, så langt tilbake som i steinalderen, har valgt å bosette seg her.
Det er funnet rester av boplasser fra Vikingtiden på Røvær, og man vet at under sildafisket på begynnelsen av 1800-tallet, kunne det være stasjonert så mange som 20 000 fiskere på Røvær. De har satt sine spor, alle sammen.
I 1988 ble det gjort interessante arkeologiske funn på Røvær; steinalderboplass, gravrøyser, steinlegninger, rydningsrøyser, hellere og offerfunn. I Grønavikjo ble det funnet rester av et forhistorisk fiskevær med hele 14 hustufter; de eldste fra yngre jernalder. De synes å ha vært i bruk fra folkevandringstida og frem til tidlig middelalder, og viser at det også i forhistorisk tid har eksistert et organisert sesongfiske langs kysten.
På midten av 1800-tallet var det en kraftig økning av folketallet i Norge, og folk var på flyttefot i jakten på et utkomme. Dette falt sammen med et rikt sildefiske i distriktet. På Røvær var det kort vei til fiskeplassene og en ypperlig havn. Der ligger årsaken til at nye folk slo seg til her.
Den 13. oktober 1899 forandret med et slag livet på Røvær, og gjorde øyas navn kjent utover hele landet. Av øyas omlag 130 innbyggere, omkom 30 på vei hjem fra en begravelse på Udland kirkegård i Skåre kommune (nå Haugesund). 12 enker med 36 farløse, ukonfirmerte barn satt igjen. Nesten alle på øya mistet noen av sine. Hele landet ble mobilisert da de hørte om ulykken, og pengeinnsamlinger ble satt i gang for å støtte de gjenværende enker og barn. Røvær reiste seg igjen, og ulykken skapte et samhold og en omtanke for hverandre som fremdeles er sterk og levende.
Befolkningen nådde en topp rundt 1950, da var det ca. 170 fastboende på Røvær. Så minket sildefisket av. Båter ble solgt, flere familier flyttet og siden den gang har folketallet uunngåelig variert med jevne mellomrom.